SAVE ME SAN FRANCISCO

tittelen betyr ingenting. så er det avklart. hehe, vet dere hvor vanskelig det er å lage tittel? noe av det verste jeg vet. du vi at den skal være litt kreativ, men vet ikke hva du skal skrive for at folk skal skjønne den samtidig som den ikke er for åpenlys. dagens preken.

på fredag var jeg på football-game og så terra nova tigers tape... det var i SF, og det var KALDT. blåste og var så tåkete at man nesten ikke så banen engang. opplevelse da, men gleder meg mer til hjemmekampene, for da er cheerlederne enda mer med og det er flere folk på tribunen, noe som vil si bedre steming!
ja. og på lørdagsmorran dro vi opp til grass valley, øst for sacramento, der nana(grandma) bor. der var det varmt, og det var såååå godt. alt vi gjorde var å ligge på stranda, bade, padle kajakk, spise og kose oss. var forresten fler søskenbarn og onkler og tanter der og, så fullt hus hele helga. dessuten feira vi bursdager og jeg fikk tilogmed gave, og vi spiste DEN svære kaka, haha.. amerikanere. dri hjem igjen igår, (fri pga laborday) og gjorde litt lekser og div før vi så film. fin helg.

våknet opp idag, stuptrøtt som vanlig, og kvalm og kunne ikke spise, så har vært hjemme idag. aner ikke hva det er. har vært bedre i nærmere to uker nå, også kommer det igjen. hater det. er uansett bedre nå da, men fortsatt plagsomt å våkne opp og være sulten OG kvalm. ingen god kominasjon til dere som ikke har opplevd det...hehehe. ikveld er det soccer practice men vet ikke når, og heller ikke om jeg skal dit. time will show, i guess.

følelsesmessig går det egentlig ganske opp og ned her. har ikke hatt så mange ordentlig dårlige dager, men går sjelden en dag uten at jeg tenker på dere hjemme. rydda litt på rommet istad og da fant jeg avskjedsgaver og kort og slikt, og da begynner tankene å surre. tenk om jeg ikke hadde dratt, da kunne jeg vært hjemme og spilt fotball med de andre jentene nå. vært på skolen og sett mange kjente fjes. vært hjemme og krangle med to irirterenede, men søte småbrødre. le av dårlige og tørre vitser med pappa.

har enda ikke fått meg noen ordentlige gode venner her nede. noen ganger virker det nesten som amerikanerne er etter oss nordmenn. hører mange som har dårlig humor og som ikke skjønner sarkasme i det hele tatt her, er utrolig plagsomt. jeg er vant til å bruke det HELE tiden. håper det fins et par mennesker her med den samme, gode humoren som jeg har:):) hehehehe, tulla. men ja. som feks
da jeg keste en facebook status som sa hun gleda seg så mase til 7 timer på jobb, og så i neste setning forklare at det hele var tull grundig og nøyaktig og ja.......teit.

skolen går vel egentlig greit nok. hakke så mye lekser at jeg drukner i dem, men det er da mer enn nok, vil jeg si. husker vi klagde når vi en liten lekse på vgs. her hjelper ikke det akkurat. lærern gjør akkurat som den vil, egentlig, og viser MYE mer personlighet enn lærerne hjemme. her er de gærne. no kidding.
haha, også har jeg PE(gym) og der får du A om du er kledd til klassen. punktum. jeg ligger på en A++++ ellernoe nå, siden jeg visstnok har gjort litt ekstra, som å levere inn signert ark og slikt innen en frist......jepp. er så stolt av meg selv atte.

ellers. nå føler jeg at jeg er negativ her, og ikke har så mye å skrive. mulig fordi jeg ikke var på skolen idag. egentlig vet jeg ikke helt om jeg liker at vi er så mange utv.studenter på skolen. vi er 9 eller 10 stykker! og IEC'en min vil helst ikke at vi prater så mye med hverandre, siden vi da prioriterer bort andre amrikanske venner. hun har jo et poeng. mange andre steder har de bare 1 eneste en på en stor skole, her er det 10. men får jo ikke gjort noe med det uansett da, så hjelper ikke klage heller.

noen ganger tenker jeg på at jeg istedet kunne vært hjemme hos alle vennene mine og familien min og gjort det jeg alltid har gjort, og blit fortsått på mitt eget språk. men jeg kan ikke det her. her får jeg oppleve helt andre ting. det er båpde positie og negavtive sider, ingen tvil om det. når jeg tenker på dere hjemme som leser dette, får jeg tårer i øynene. det er så mange følesler som surrer rundt inne i meg. sorg og glede om hverandre. jeg får oppleve alt dette og likevel klarer jeg ikke helt å slippe tanken på at dere hjemme lurer på hvordan jeg har det. på en måte vil jeg oppdatere dere hele tiden og si hva som foregår, på den andre siden vil jeg helst slippe å snakke med dere. det er vanskelig.

dette innlegget ble rotete og uten bilder, men klarer ikke noe bedre for øyeblikket. når ting roer seg mer og og jeg får flere nære venner og føler meg tryggere, vil jeg kanskje gradvis glemme hjemmelengselen som hele tiden ligger inne i meg. noen ganger gnager den og vil ut, andre ganger er den godt gjemt.
det er nok sant med du vet aldri hva du har, før du mister det. heldigvis har jeg ikke mistet det for evig, bare en liten stund. 9 måneder igjen, dere. jeg skal klare det.