anyroad. jeg kjenner det litt på meg nå. at det nærmer seg. om 11 korte dager er det takk og farvel for en liten stund og jeg begynner "et nytt liv" borte i amerika. er ikke det sykt? tror det først nå er gått opp for meg hva jeg begir meg ut på. at jeg faktisk skal bo mange i måneder i et land jeg ikke kjenner noen. før så gleda jeg meg bare. nå er det mer blanda. tenk om jeg innser dagen før avreise at jeg ikke har lyst alikevel? at jeg blir så skremt og redd på tanken ved å være alene? jeg vet det kommer til å bli ganske tungt. når det er sagt, vet jeg ikke om jeg har innsett det, på en måte. jeg vet ikke om jeg klarer forberede meg på det egentlig. jeg får gjøre som alltid, og ta det som det kommer. la tårene strømme på når jeg går igjennom sikkerhetskontrollen. egentlig har jeg ikke følt på meg at det kommer til å bli noe problem. det er først nå jeg innser at det kan bli vanskelig, selv for en hard og sterk og flott person som meg!(det var tull......)
jeg var jo så lei før. det meste egentlig. det gikk i det vanlige, dag etter dag, ingen overaskelser eller noenting. jeg hadde det bra, det var ikke det. men jeg følte jeg trengte mer, og så bestemte jeg meg for å dra ut. se litt mer av verden. det er så mange som sier "at du tør!" jeg har aldri tenkt på det på den måten engang. en hver person kan vel gjøre det samme? eller kan de ikke det? hoppe ut i det, ta en sjanse, se hvordan det går.
uansett. nok prat om forvirrende tanker som følte de måtte ut. det er for sent å snu nå uansett, så det gjelder å gjøre det beste ut av det. men, verken dette innlegget eller det forrige inneholdt noe bilde så her er ett:
stranda i pacifica! ah jeg gleder meg. sies at det er bra surfemuligheter der..... gleder meg enda mer.
prekast, ebba
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar