skal jeg være helt ærlig er det jævlig å være borte fra norge noen ganger. misforstå meg rett, jeg elsker å være her. jeg elsker at familien her bryr seg om meg, at jeg har fått nye venner og alt usa har å by på, men noen ganger er alt jeg vil, bare å dra hjem. leve livet hjemme i norge igjen, der dagene ikke fløy avgårde. på en måte er det bra at alt går så fort, men alt var ås mye mer "casual" og roligere hjemme. her går liksom dagene og ukene i ett og det er aldri pusterom for å ikke gjøre noe.
jeg sitter og gråter nå. når jeg tenker tilbake på dere og hvordan dere har det, gjør det vondt. jeg vet ikke akkurat hva det er, fordi jeg har det ikke ille her jeg sitter. heller motsatt. men når alt du kan tenke på er lekser og skole, føler jeg at det er feil. jeg vil ha et LIV, dere, ikke sitte inne og gjøre lekser og tenke skolearbeid hele tiden. det er da jeg tenker at "herregud, så mye bedre jeg hadde det hjemme i nes".
det høres kanskje lit latterlig og dumt ut. men det er myyyye hardere enn jeg hadde forventa. jeg tenkte knapt på tanken om hjemmelengsel da jeg satt hjemme i norge og gleda meg. jeg savner å se kjente fjes hver dag, se kjente steder rundt meg. alt som er kjent. denne uka her har vært så innmarri lang, dere. det gjør det ikke bedre av å tenke på at dere har høstferie der hjemme heller. jeg har snart vært her i 2 måneder. jeg er ikke halveis engang. det er fælt å si det, men noen dager vil jeg bare hjem. hjem hjem hjem, til norge, til venner, til familie.
jeg føler jeg bare skriver her på bloggen når jeg trenger å få de triste følelsene ut, så jeg skal prøve å bli bedre på å skrive om de veldig fine og gode dagene jeg har også. jeg har det kjempebra her, men noen ganger, blir hjemmelengselen så innmarri tøff.
vi har i det minste fint vær da.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar