ITS OVER BEFORE YOU KNOW IT

22.april. Om akkuratt en måned lander familien min på amerikansk jord. De skal få se hvor jeg har bodd og levd livet mitt de siste 10 månedene. Jeg føler på mange måter at når de kommer, så er utveklsingsåret mitt over. Det eneste som gjenstår da er å se igjen alle kjente fjes hjemme i Norge igjen. Dessuten skal vi kjøre nedover til Disnelyland og LA og da er det på en måte bare ferie. JEG GLEDER MEG!

I det siste har det slått meg at jeg faktiks drar herfra. Jeg skal ikke lenger spille fotball med de samme jentene, se min rett og slett "awesome" engelsk-lærer hver dag, sove på rom med Molly eller spise hamburger minst en gang i uka. Jeg skal si hade til så mange mennesker som har vist seg å bli utrolige viktige for meg her borte. Alt har en slutt, og snart er det året jeg valgte å leve i USA sin tur.

Jeg kommer til å savne vennnene mine. Vertsfamilien. Det å kunne gå ti minutter og gå med nakne tær på stranda med en is i hånda og bare nyte utsikten over byen. Å dra inn til San Francisco og shoppe og spise god mat og føle at det her på en måte byen MIN. Det å kunne dele mine kunnskaper om Norge og kuturen vår i klassen og få 20 store øyne stirrende tilbake og si "dude, thats soo sick!" fordi amerikanere flest ikke har den minste aning om at det finnes en verden utenfor deres 50 stater. Det å kunne sitte ute og nyte sola steke på kroppen en varm dag i februar (ja, februar!!), og dagen etter fryse ihjel på skolen fordi det er tåkete, regn og kaldt.

Det er så mye som kommer til å bli rart å ikke fortsatt kunne gjøre. Samtidig skal jeg ikke legge skjul på at det skal bli utrolig godt å komme hjem igjen også, til all familie og venner og steder jeg har så mange minner knyttet til.

It's bitter sweet.